Sarpsborgs æresborger, Leslee Lane Hoyum, bor i Minnesota, USA. Hun legger ned en enorm innsats for Sarpsborg.
– Min interesse for Sarpsborg strekker seg tilbake til når jeg var en liten jente, forteller Leslee Lane Hoyum, som for tiden jobber hardt med å promotere tusenårsjubileet i de forente stater.
– Av en eller annen grunn var jeg betatt av historiene jeg ble fortalt av min bestefar, om familien vi fremdeles hadde i «det gamle landet.»
Til tross for at det er over hundre år siden hennes bestefar Johannes Olsen Lanne flyttet fra Sarpsborg til Minnesota har hun besøkt byen flere ganger siden hennes tenåringsår. Hun tar oppgaven som følger byens eneste æresborger, og ikke minst hennes glødende interesse for byen, svært alvorlig.
– Sarpsborg er som mitt andre hjem, legger hun til.
Hedret av konge og ordfører
– I 2006 kom en mann fra Sarpsborg ved navn Steinar Opstad på besøk i Minnesota. Han spurte min bestevenns ektemann om han kjente noen med røtter i Sarpsborg. Orlyn måtte le, det var, som vi sier, en «no brainer». Han introduserte meg til Steinar, som dro ut til huset vårt og ble etter hva jeg forsto veldig imponert av alle våre norske gjenstander—inkludert fra Sarp—og den generelt nordiske stilen. Når han forlot oss ba han meg kontakte han neste gang jeg befant meg i Sarpsborg.
Det viste seg at neste besøk skulle finne sted allerede året etter. Steinar tok henne med til å møte ordfører Jan Engsmyr og ble erklært Sarpsborgs første og eneste æresborger—samme år som hundreårsjubileet til bestefar Lannes immigrering. Ordføreren anmodet henne til å fortsette som emisær for byen i de forente stater, noe hun gledelig godtok.
– Jeg er amerikansk tvers igjennom. Jeg er bare tilfeldigvis laget med norske deler.
– Etter møtet med ordfører Engsmyr gav jeg et løfte til han og byen om å gjøre mitt beste for å promotere tusenårsjubileet i 2016.
Det er ikke bare her i byen hvor hennes engasjement har fått oppmerksomhet. For noen år tilbake ble hun også tildelt hederspris av ingen andre enn kongen selv.
– Mitt arbeid med det norske fellesskapet i Minnesota og tusenårsjubileet ble hyllet av Hans Majestet Kong Harald V i 2010 når han belønnet meg med St. Olavsmedaljen for all min innsats. Jeg kunne ikke fatte det!
Tusenårsfeiringen
Hele 45 år bak seg i PR-bransjen har kommet godt med når hun tok på seg oppgaven med å selge byen og neste års feiring. Leslee forteller at hun har vært «on the road» siden 2007 og besøkt nesten hundre konferanser og festivaler med informasjoner, med et mål om å gjøre Sarpsborg en destinasjon å dra til istedet for et å dra igjennom. De fire siste årene har hun også stått bak den faste spalten «Bestefars hjørne» i bladet «Norwegian American Weekly».
Hun forteller videre at Sarpsborg har støttet med en hotellregning nå og da og penger til noe reklamemateriale—ellers er resten punget ut av egen lomme.
– Hvis jeg skulle sendt regningen til Sarpsborg hadde den kommet på godt over en million norske kroner, muligens nærmere 1,5. Dette er min gave til byen og er dedikert til min bestefar.
Men hun er ikke den eneste i området med et mål om å bygge lange vennskapsbroer. Spesielt èn lokalkjenning med trompet og varme smil er hun veldig begeistret for.
– En person som er ofte glemt når man snakker om flotte ambassadører for Sarpsborg i statene er Kai Robert Johansen. Han kommer til statene to ganger årlig: i juli som headliner på Nordic Fest i Decorah, Iowa, og igjen på høsten når han som oftest tar med seg flere utøvere på turne i midtvesten. På høsten kan han spille opp til syv konsert på en uke og promoterer Sarpsborg samtidig. Jeg følger han for å hjelpe til med brosjyrer og annen informasjon om Sarp og jubileet.
– Folk elsker Kai Robert. Han er en av de snilleste og mest omtenksomme menneskene jeg noen gang har møtt. Han fortjener virkelig byens anerkjennelse og ikke minst en stor takk.
Det andre hjemmet
Leslees første møte med Sarpsborg skjedde allerede på 60-tallet, etter bestefarens ønske og gjenforenes med byen han forlot.
– I 1965 døde bestemor Lane og min bestefar ble veldig deprimert. Hans barn oppmuntret han til å reise hjem igjen siden han ikke hadde vært i norge siden 1948. Han emigrerte fra Sarp i 1907. Han planlagte et flere måneders opphold i Sarp men ingen av hans barn kunne ta så mye fri fra jobb, så han valgte meg som reisefølge istedet.
Huset de bosatte seg i var bygget av oldefaren Hans Olsen Lanne og plassert på Kjenshaugen 27 på lande, som fremdeles var i familien til noen år tilbake. Til tross for mangel på innendørs rørlegging, kjøleskap, og privatliv, ble disse månedene blant hennes beste.
Jeg møtte det meste av min norske familie, lærte mye om norsk kokkekunst av min grandtante, oppdaget takknemlighet for et enklere liv, forbedret norskkunnskapene, og knyttet et sterkere bond med bestefar Lane. Siden den gang har jeg vært i Norge rundt 60 ganger, og under hvert visitt fant jeg selvsagt veien tilbake til Sarpsborg. Bare det å være i Sarp gir meg en bedre forståelse for hvem jeg er.
Selv i dag får hun ofte spørsmålet om hun føler seg mer norsk enn amerikaner.
– Jeg er amerikansk tvers igjennom. Jeg er bare tilfeldigvis laget med norske deler.